Forbud mot engangsplast var bare en smakebit:

Smarte bedrifter rigger seg for fremtidenes krav, og grønn omstilling vil bli helt nødvendig for konkurransekraften. Her er noen av endringene og kravene som vil komme i nær fremtid. 

I fjor sommer braket det løs med forbud mot engangsplast. Forbukerne kunne ikke lenger kjøpe sugerør, engangsbestikk eller Q-tips i plast og klagene lot ikke vente på seg. Rasende McDonalds kunder klagde på at sugerørene løste seg opp eller gjorde at drikken smakte annerledes, og youghurt-entuiaster klagde på engangs-skjeer som bøyde seg, var for korte eller ga uønsket smak. 

På den andre siden sto produsenter uten tilgang på tilsvarende materialer, og testet febrilsk ut ulike materialer som kunne gi samme opplevelse som plast.

– Forbudet vil sørge for flere tusen tonn mindre plast årlig i Norge, og er en seier for miljøet. En viktig milepæl, selv om det i starten er noen utfordringer knyttet til materialbruk og brukeropplevelse. Men her vil både produktutvikling og tilvenning gå fort, forteller administrerende direktør i Miljøfyrtårn, Ann-Kristin Ytreberg.

Selv om detaljene ennå ikke er avgjort, vil de neste årene bli preget av flere endringer. 

EU vil gjøre bærekraftige produkter til standarden. Forslagene på bordet er mange, og selv om mye ikke er vedtatt enda så er retningen tydelig, og nye regler kommer til å bli innført i norsk lov i løpet av få år.

Når et produkt designes, legges premissene for om og hvordan materialene som inngår i produktet kan brukes på nytt. Nytt lovverk om øko-design vil derfor sette strenge regler til designfasen.

En produktdesigner vil om kort tid måtte designe for ombruk og gjenbruk av ressurser og materialer. For eksempel bør varen designes slik at komponenter lett kan demonteres og gjenbrukes, selv om varen i seg selv ikke kan brukes lenger.

Produkter bør også designes slik at delene blir «rene» når de plukkes fra hverandre. Det er lettere å gjenvinne og enklere for forbruker å kildesortere om varen blir designet eller utviklet av bare ett materiale.

Skal vi lykkes med sirkularitet, er muligheten for reparasjon svært viktig. Produkter må derfor designes for å kunne vare og konstrueres på en slik måte at de kan repareres.

Det vil komme krav om at varer innenfor visse varekategorier kan repareres, og strengere krav til informasjon om garantier og hvorvidt en vare kan repareres eller ikke. Det er også et press fra flere aktører innen handelsbransjen om moms-fritak på reparasjoner, men hvordan detaljene vil utforme seg i norsk lov er ikke sikkert enda.

EU er allerede godt i gang med å utarbeide krav til reparerbarhet for forbrukerelektronikk, og det ventes tilsvarende krav for møbler og klær. I Frankrike er det allerede innført en reparerbarhets-score fra én til ti på rekke elektroniske produkter.

I ganske nær fremtid vil dermed lønnsomheten på produkter som kan repareres trolig øke.

– Det er viktig å designe produktet slik at det kan repareres og til slutt resirkuleres i rene fraksjoner, men også å produsere kvalitetsprodukter som kan leve lenge og ha flere eiere/leiere. Det er utrolig mange produkter som er sesongbaserte eller brukes få ganger, som snøfreser, motorsag, skiutstyr, høytrykkspyler, telt, hengekøye eller brudekjole, forteller Ytreberg.

Andre regler setter ikke noen absolutte miljøkrav til varene du leverer, men krever detaljert rapportering og åpenhet. Dette gjelder for eksempel EUs taksonomi for bærekraft. Taksonomien definerer hva som anses som «grønne» aktiviteter innenfor enkelte bransjer, men stiller ingen krav til at bedrifter faktisk skal holde seg innenfor definisjonen av «grønt».

Finansforetak og store bedrifter må offentliggjøre hvor stor del av kapitalen som inngår i «grønne» aktiviteter. Grunntanken er at åpenhet og informasjon om selskapets miljøprofil vil påvirke både investorer og kunder, og dermed også selskapets lønnsomhet.

I Brussel jobber revisorer og andre nå på spreng for å utarbeide rapporteringsstandarder for både store og små selskaper. Direktivet om rapportering for bærekraft samler mange av rapporteringskravene under EUs grønne giv.  Disse er omfattende og omfatter både miljø, sosiale og styringsmessige forhold.

Ett av kravene som stilles er klimaregnskap. Fra og med 2024 må de største selskapene beregne klimagassutslipp både fra egne aktiviteter og fra det de forårsaker gjennom verdikjeden. En kleskjede vil for eksempel beregne og rapportere utslippene som er forårsaket før klærne kommer til butikken, gjennom produksjon og transport, men også utslippet fra hva som skjer etterpå. For eksempel at klær kastes.

Det vil også komme rapporteringskrav for bærekraft i mindre bedrifter fra 2026. Detaljene utarbeides i disse dager.

Flere virksomheter har allerede endret forretningsmodellen sin til delvis eller kun å tilby utleie. Eksempler er Slettvoll som tilbyr leasing av møbler og Jernia som leier ut produkter som sjelden brukes. Stadig flere nyoppstartede bedrifter tilbyr utleie helt fra start og har kanskje formet forretningsmodellen med utleie som utgangspunkt.

Utleie er en effektiv tilnærming til å redusere klimagassutslipp. Produksjon, forbruk og avfall knyttet til produkter fører til forurensning og står bak rundt 40 prosent av klimagassutslippene.

EU har også foreslått nye regler om markedsføring av bærekraft. Forslaget innebærer at virksomheter ikke lenger vil kunne markedsføre produkter som bærekraftig hvis de ikke er «grønnere» enn gjennomsnittet.

Grønnvasking er et utbredt problem, og fremover kommer det trolig strengere krav til å dokumentere påstander du markedsfører. Ord som «øko/bio/grønt/bærekraftig/miljøvennlig» må brukes med tydelig dokumentasjon, og uttalte mål om «netto null» eller andre miljømål må dokumenteres med en plan.

Upålitelig og diffus bærekraftigsmerking vil bli slått hardere ned på, og villedende handelspraksis og markedsføring vil bli raskere lagt merke til. Å oppfylle miljøvennlige lovkrav vil trolig ikke kunne brukes i markedsføring (selv om det er lov å opplyse om det).